Jeg liker det muntlige
Jeg har skrevet også stoffet på denne siden i en litt "muntlig form". Det er korrekturlest, men det er ikke gjort noe forsøk på å holde fremstillingen og språket i en formell, gjennomarbeidet, og "boklig" form. Selv om jeg liker å lese bøker, liker jeg også godt den muntlige fremstillingsformen. På de kursene jeg holder legger jeg stor vekt på den muntlige presentasjonsformen. Med den får man frem mange flere nyanser enn om man bare leser opp det som en har skrevet ned på forhånd. Når jeg vil formidle noe, er det ikke så lett å få med alle detaljene når man skriver (slik som jeg for eksempel skriver nå). Når man snakker, kan man bruke pauser, korte og lange, blikket, og kropsspråket ellers, gjøre grimaser, snakke langsomt, fort, tonefall, og så videre. I tillegg kan man for eksmpel si noen av ordene på dansk eller svensk, for å få frem en morsomhet. I tekst blir mye av dette borte. Jeg prøver å få med noe av det i teksten ved at jeg bruker parenteser, understrekninger, kursiv, og så videre.

Hva er det på denne siden?
Her skriver jeg noen av mine synspunkter og betraktninger om noen utvalgte emner. Jeg sier absolutt ikke at det jeg skriver er riktig, og absolutt ingen fasit for andre, men det er altså slik jeg subjektivt ser det fra mitt ståsted. Det er ikke noe forsøk på å moralisere, for det som rett for en person kan være galt for en annen. Poenget med å skrive disse betraktningene, er blant annet at du med dette kan få muligheten til å vite litt mer om hva jeg står for, om du vurderer å gå på kurs hos meg, for eksempel. Det kan være greit å "kjenne" instruktøren litt på forhånd før man bestemmer seg. Og da tror jeg at å lese slike betraktninger kan være vel så bra som kun å lese min CV. Men som sagt, dette på denne siden er ikke "formalisert", kun en del tanker, veldig uformelt både i skrift og form, og også innhold. Så, ikke heng deg for mye opp i formlueringene her, men prøv å se meningen "bakenfor".

Følelser
Jeg vil her si litt om mitt eget syn rundt dette med følelser. Jeg fokuserer ikke så mye på følelser (ikke misforstå, jeg sier ikke her at følelser ikke har betydning), da det kan ta bort fokus. Fokuserer man for mye på følelser kommer man i (er man i) ubalanse. Noen av våre "egenskaper" omfatter blant annet kunnskap, innsikt, visdom, i tillegg til kraft, følelser, og styrke. Å fokusere for sterkt på følelser uten å ta med de andre "elementene" medfører ubalanse. I tillegg bør vi være klar over at følelser kommer og går, både positive, negative, og nøytrale følelser. De kan oppstå på grunn av noe utenfor oss selv, noe som vi opplever, noen som sier noe til oss, noe vi leser, noe vi hører, osv. Å identifisere oss med alle følelsene som til enhver tid dukker opp, er å identifisere oss med alt som måtte skje rundt oss, da mye av det som skjer skaper følelser. Man blir da som en "kork på opprørt hav", og skylles frem og tilbake uten kontroll. Man bør heller identifisere seg med ens indre kjerne, og heller observere de følelsene som oppstår. Vi kan lære av følelsene ved å observere dem og deretter la dem gå, uten å knytte oss til dem. På den måten har vi frihet. Ordene kan forvirre her, siden vi i språket vårt ikke har så stort ordforråd rundt dette. For eksempel, medfølelse er ingen følelse , men er definert som ønsket om at alle levende vesener må oppnå/oppleve fravær av lidelse, samt fravær av årsakene til lidelse. Dette ønsket kan vi praktisere (og sette ut i livet) uten å knytte oss til de følelsene som måtte dukke opp. I magien kan vi bruke følelser bevisst, i den såkalte "skaper-rekken", når vi vil skape noe. Vi begynner med luft (tanker, ideer, planer), som tenner ilden (kraften), som igjen starter og vedlikeholder følelsene (som symboliseres med vann, eller begeret), for så å sette det ut i livet (sette det ut i "jord", som symboliseres av platen, mynten, eller rett og slett jord), altså virkeliggjøre det i den fysiske verden. OBS: Dette var en svært forenklet fremstilling, men jeg tar den med bare for å illustrere en mulig bruk av følelser. Følelser er svært sterke krefter, for vi vet jo at følelser (vann) ofte vinner over fornuften (luft), men ikke om man er bevisst. Så, å ha kontroll på følelsene har absolutt ingenting med å være "følelsesløs", kynisk, osv. Tvert om, ved å være bevisst og i balanse kan man bedre praktisere kjærlighet og medfølelse. Det viktigste (i mine øyne) er ikke å gjøre en praksis (altså en meditasjon, en Reiki-øvelse, en Reiki-healing, fremsi et mantra, utføre magi, osv) for "å få en god følelse", men for at det kan være til hjelp for noen. Å fremskaffe en god følelse er enkelt (om man er bevisst), man trenger ikke utføre noen spesiell praksis for å oppnå det. Om man knytter seg til "gode" følelser og skyver unna "dårlige" følelser, kan man oppleve frykt for å miste de "gode" følelsene og frykt for at de "dårlige" følelsene skal komme. Følelser er uansett ikke evige, så å klynge seg til de gir ikke varlig lykke. Jeg innrømmer selvsagt at det er "godt og behagelig" med en god følelse, men det er ingen varig tilstand.

En høyere mening bak det hele, samt å tolke det man ser
Det er fort gjort å begynne å tolke det man opplever, og til en viss grad er det jo nødvendig siden man lærer av det. Hvorfor skjedde dette? Var det fordi jeg gjorde sånn? Var det fordi jeg ikke gjorde slik? Og man vil gjerne uansett at det er mening bak det hele. Det gir en god trøst om det bak all lidelse og "meningsløse" hendelser er en dypere (eller høyere) mening. At det som skjedde tross alt hadde en hensikt. Men vi vet ikke om det er en mening bak. Det vi derimot vet, er at alt som skjer har en årsak. Altså noe som skjedde umiddelbart før den hendelsen vi analyserer, og som førte til hendelsen. Den hendelsen igjen vil sammen med alle andre hendelser (som skjer på samme tidspunkt) i sin tur igjen være årsak til de neste hendelsene. Dette foregår hele tiden. Det som skjer nå kommer fra det som skjedde for et mikrosekund siden (eller egentlig et uendelig kort øyeblikk - men jeg kaller det mikrosekund for enkelthets skyld). Det som skjer nå er igjen årsaken til det som skjer (kommer til skje) i neste mikrosekund, og så videre. Slik forgår det hele tiden i et "forrykende tempo". Og på denne måten henger alt egentlig sammen, fordi "alt dytter på alt". Alt som skjer i dette øyeblikk har en årsak fra alt som skjedde for et mikrosekund siden (eller som nevnt, egentlig for et uendelig kort øyeblikk siden), men er igjen selv årsakene til alt som skjer (kommer til å skje) i neste mikrosekund. Intet varer evig, og det som oppstår vil en eller annen gang forsvinne, men vil igjen inngå som byggestener i fremtidige hendelser og ting. Hendelser, helt fra alt i vår makroverden og større, og ned til den minste "sub-elementærpartikkel" er altså i endring hele tiden, og alt henger sammen ("alt dytter på alt" i større eller mindre grad). Vi kan altså si at det som er sikkert, er at alt henger sammen, alt har en årsak som kommer fra "forrige øyeblikk", og som igjen selv er "ny" årsak for "neste øyeblikk". Dette gjelder ikke bare for gjenstander, men gjelder alt som skjer, også tanker, følelser, og så videre. Det er jo fint om man kan se årsakene, men grunnen til at hvert øyeblikk er som de er, kommer ikke bare fra det som vi åpenbart ser, men fra alle hendelser, siden alt henger sammen. Selv de "minste" og de "mest ubetydelige" hendelser var med å bestemme dette øyeblikket. Om man setter seg ned og for eksempel analyserer "hvorfor kjenner jeg den personen", vil man antakelig komme på en del opplagte grunner (årsaker), og man kan sette opp en lang kjede av årsaker som førte til at man traff og ble kjent med akkurat den personen. Men ikke glem også alle de "usynlige" (eller "små") hendelsene som også var med og førte frem til at du traff akkurat den personen. I tillegg: Alt som skjedde som førte til at du traff og ble kjent med denne personen (alle årsakene) førte ikke bare til at du traff personen, men var også årsaken til uendelig mange andre hendelser. Dette kalles "gjensidig avhengighet". Poenget med alt dette er å få frem at alt henger sammen, alt som skjer har en årsak, som igjen er årsaken til "neste øyeblikk" og så videre. Det er altså uendelig komplisert, siden absolutt alt griper inn i absolutt alt. Om vi antar at en guddom står bak, vil jo denne guddommen også være en del av den samme årsakskjeden, siden det guddommen gjør har en grunn (årsak), som igjen er en årsak for neste øyeblikk og så videre. Alternativet må være at guddommen på en måte står "utenfor". Men en guddom som står utenfor loven om årsak og virkning kan vel nettopp ikke "påvirke" eller styre verden noe særlig. På bakgrunn av alt dette, ser vi at selv om vi kan se en grunn til at en bestemt ting skjer, vil det også være uendelig mange andre årsaker som vi ikke ser. Den "meningen" man ser, vil altså være svært lite komplett. For min egen del må jeg "innrømme" at også jeg analyserer det som skjer - til tross for det jeg skriver her :-) men det er av "praktiske årsaker" i vårt daglige liv. Noe jeg tror er nødvendig for å kunne fungere i praksis. Mitt poeng her er at man ikke "over-fortolker" alt som skjer, men heller konsenstrerer seg om det som er viktig, nemlig å praktisere kjærlighet og medfølelse, samt passe på å tenke positive tanker (siden tanken kommer før handlingen, og siden positive tanker da medfører positive handlinger, vil altså positive tanker spre "godhet"), uansett om det står en guddom bak eller ikke, uansett om det er en større mening bak eller ikke, uansett om vi ser denne meningen eller ikke, uansett om vi forstår denne meningen eller ikke, og uansett om vi får belønning i neste liv eller ikke. Om neste liv finnes, da :-) Personlig tror jeg at vi gjenfødes inntil vi er frigjort. Innen den såkalte Mahayana-retningen av buddhismen er idealet at man frivillig velger å la seg gjenføde også etter at man er frigjort, for å bruke sin erfaring til å hjelpe de som ikke er frigjort. Man "reiser" altså ikke før "alle har det bra". Dette synes jeg er et fint ideal. Om vi renser sinnet for "gift", "roer ned" sinnet gjennom meditasjon, og praktiserer kjærlighet og medfølelse, tror jeg dette er viktige bidrag til en bedre verden, og til å hjelpe andre. Med kjærlighet mener jeg ikke å begjære noen, men kun ønsket om at alle levende vesener må oppnå/oppleve lykke og årsakene til lykke. Med medfølelse mener jeg ikke at man går rundt og gir alle en klem, selv om det kan være koselig det :-) men medfølelse er ønsket om at alle levende vesener må oppnå/oppleve å være fri fra lidelse og fri fra årsakene til lidelse. 

Det er klart at en del sammenhenger og følger ser vi jo på det daglige, praktiske plan. Når jeg slår på PC'en, regner jeg med at den er klar til bruk etter kort tid, for eksempel. Og om man tar en relevant utdanning, kan man regne med å få en jobb etterpå. Det jeg har forsøkt å belyse, er at man ikke overdriver fortolkningene av alt som skjer, og av alt som kanskje kunne tenkes å ligge bak det som skjer. Det jeg anbefaler, er at man ikke ser "høyere hensikter" bak hver busk :-) Men at man rett og slett bare gjør det man oppriktig (med sitt hjerte og sin hjerne - altså balanse) mener er det riktige der og da, og er fornøyd med det. Og skulle noe helt uventet skje, lærer man jo selvsagt av det. Og vi lærer jo masse av det vi erfarer og tenker, og av det vi leser (som er andres erfaringer og tanker) . 

Avslutningsvis vil jeg si om dette emnet, at vi også her bør følge middelveien. Så selv om jeg "advarer" mot å tolke for mye, betyr det ikke at man helt bør la være å se meningen med det som skjer. Det finnes (tror jeg) skapninger/entiteter/energier (eller hva man velger å kalle det) som vi ikke kan oppfatte med våre "vanlige" sanser, men som mange likevel kan "fornemme". Og disse skapningene/entitetene/energiene virker og arbeider i denne verden de også. Og de kan hjelpe oss, og vi kan ha kontakt med dem. Noen ganger arbeider disse "bak kulissene", som da kanskje kan gi en tilsynelatende "rar" sammenheng i det som skjer (det som vi opplever). Så ja, det finnes en mening, men poenget er at sammenhengene er svært komplekse siden alt henger sammen. Så mitt (forenklede) motto i denne sammenhengen, er: Se, lytt, observer, og ser du en mening, så fint. Men ikke anstreng deg for å se den. Om du ikke ser den, er det fint det også, bare du har gjort det du mener er rikitg, og har fulgt hjertet ditt (og litt hodet også - for husk balansen mellom hjerte og hode). Bare ikke grav deg ned i fortolkninger eller overdriv disse, for det er lett å "fortolke seg helt bort", og med sitt sinn "konstruere" meninger som ikke er der. 

Å strekke strikken litt til
Om man for eksempel ser at man har for lite tid (i forhold til det man gjerne vil gjøre) kan for eksempel healing hjelpe deg til å "se klarere", slik at du på den måten kan "få hjelp av healingen" til å planlegge og systematisere/strukturere tiden din mer rasjonelt. Men jeg vil ikke anbefale at man bruker det "slingringsmonnet" man da har skaffet seg, til å påta seg enda flere oppgaver slik man igjen kommer i en tids-skvis. Om man gjør det, kommer man tilslutt tilbake der man startet - med "for liten tid" - men på et mer "intensivt nivå". Man slites da enda hardere og er fremdeles på grensen. Min oppfordring er å bruke den "ekstra tiden" man får til å hvile, slik at man på en naturlig måte kan vinne krefter. Det er selvsagt naturlig at man av og til kanskje må "ta i et tak" og oppleve litt stress, men problemet kommer jo om stresset blir det "normale", altså en vedvarende situasjon. Man gjør hva man vil, men det er ikke hensikten med healing (eller med andre tilsvarende metoder) å bruke den til å "strekke strikken enda lengre", for å fortsette enda lengre på den veien som i utgangspunktet førte til behov for healing. Om man bruker Reiki som healingmetode vil man sannsynligvis også "ser klarere" og på den måten forstår at det ikke er bra å fortsette på den veien som gjorde at man trengte healing (det er flere healingmetoder som har denne egenskapen).